Endelig viste høstlaget seg

Som skrevet i tidligere innlegg ønsket vi å vise at det bodde langt mer i laget enn resultater og tabellposisjon kunne vitne om – og at Elverum, som i gode gamle dager, kunne være et skikkelig høstlag.

Høsten begynner jo først i september, og vi måtte vente helt til den siste kampen hjemme mot Ull/Kisa før det virkelig ble sannhet i spådommen om at høstlaget skulle vise seg.

Siden forrige kampreferat har vi opplevd årsverste, en solid bortekamp mot et sterkt Skeid-lag og endelig en hjemmekamp hvor det virkelig løsnet.

Årsverste mot Grorud
Søndag 23. august tok vi imot Grorud hjemme på Elverum Stadion. Et lag vi spilte uavgjort mot på bortebane tidligere i vår, og hvor vi den gang holdt ledelsen helt til det gjenstod to–tre minutter. Allerede da så vi konturene av et godt og fotrapt Grorud-lag.

Alle kamper lever sitt eget liv, men de første 20 minuttene Grorud leverte mot oss denne dagen var selve definisjonen av å bli rundspilt.

Defensivt slet vi med posisjonering, andreballer og omstillinger i så å si hver eneste situasjon. Etter 20 minutter sto det 5–0, og det så ut til å kunne bli en svært lang ettermiddag for hjemmelaget. Heldigvis skrudde Grorud litt av gassen, og resten av første omgang ble målløs.

 Vi startet imidlertid andre omgang på omtrent samme måte som vi avsluttet den første, og etter bare ett minutt sto det 6–0. Etter dette ble kampen betydelig jevnere. To straffer og en scoring på overtid gjorde likevel at også andre omgang endte 5–0 til bortelaget.

Det paradoksale er at vi faktisk skapte flere sjanser mot Grorud enn vi har gjort i flere av de tidligere kampene våre. For andre kamp på rad traff vi metallet uten å få uttelling, og for tredje gang etter sommerpausen gikk vi målløse av banen.

Slike opplevelser kan være krevende for en ung spillergruppe, men allerede helgen etter skulle vi få se en helt annen side av laget.

Oppløftende på Nordre Åsen
30. august gikk turen til Nordre Åsen og møte med Skeid. Et lag som gjennom sesongen har vekslet på å lede serien, og som også i tidligere møter har vist seg som et velspillende og offensivt sterkt lag.

Skeid hadde mistet flere spillere i sommer og var noe svekket, og det var Elverum som kom klart best i gang.

Allerede etter noen minutter ble det skudd i tverrliggeren. Hadde vi vært mer vant til å være det førende laget, ville vi nok også jaget andreballene enda hissigere og det kunne stått både 1–0 og 2–0 til Elverum tidlig i kampen.

Gjennom hele første omgang var det vi som dominerte banespillet. Skeid skapte svært lite, selv om de glimtvis viste hvilken offensiv kvalitet de har – ikke minst på venstrekanten og sentralt med Stine Holtmo Rød som hele tiden var en trussel med både fysikk og klokskap.

Likevel gikk vi til pause på 1–0 til hjemmelaget. Denne scoringen kom etter en corner hvor vi litt naivt lot Skeids nummer 17, Trine Strønstad, stå alene på rundt 25 meter. Vi vant den første duellen, men klareringen ble nærmest en perfekt støttepasning ut i farlig rom der Strønstad får klokketreff på strak vrist.

Vi gikk i garderoben med en tydelig følelse av at dette var et Skeid-lag vi faktisk kunne slå. Utfordringen var å gjenskape den gode førsteomgangen – noe vi har slitt med tidligere i sesongen.

Skeid hadde nok fått kjenne på at dette Elverum-laget ikke bare var å valse over, og kom betydelig skjerpet ut etter pause. Andre omgang ble derfor i større grad styrt av hjemmelaget, men det skulle en ny uheldig glipp på corner til før Skeid økte til 2–0 etter 78 minutter.

Slitne bein og rulleringer gjorde at vi måtte legge om de siste ti minuttene, og to minutter før slutt kom 3–0. Endelig fikk Stine Holtmo Rød muligheten alene med Christina, og la ballen iskaldt i lengste hjørne.

Resultatet ble 3–0, men prestasjonen var likevel svært oppløftende. Det var godt å se at moralen og arbeidsinnsatsen i laget fortsatt var urokkelig, til tross for mange tøffe opplevelser og kamper gjennom sesongen. Samtidig har trenerteamet skrudd til noen knepp i treningshverdagen. Konsekvensen er at vi nå står distansen bedre mot god motstand, noe Skeid-kampen viste tegn til og som endelig fikk uttelling i påfølgende hjemmekamp.

Endelig løsnet det
Det var fjerde gang på to sesonger vi møtte Ull/Kisa. Før kampen sto vi med to seire og én uavgjort.

Ull/Kisa er et relativt ungt, men samspilt lag. De kjemper om hver ball, melder på hver situasjon og gir seg aldri. Det skaper et kampmiljø med høy temperatur både på banen og langs sidelinjen. Det trøkkes til i duellene. Det løpes. Det kjempes. For den nøytrale tilskueren er nok slike kamper ekstra morsomme å se på.

Elverum dominerte første omgang, vant de fleste duellene og skapte flere gode muligheter. Likevel gikk lagene til pause på 0–0.

I garderoben var vi enige om at vi hadde levert en godkjent pluss første omgang. Det viktigste nå var å gå ut etter pause og løfte oss ytterligere noen hakk. Vi visste at det kom til å koste enormt med krefter. Samtidig var vi forberedt på at Ull/Kisa kom til å være svært bestemte på å løfte seg etter en første omgang de trolig ikke var fornøyde med.

For Elverum var dette også dagen for en debutant. Maja Cassim, som nylig har meldt overgang fra Sandnes Ulf, fikk sin første kamp for klubben. Maja har vist på treningene at hun tilfører laget ferdigheter med ball, en strøken pasningsfot og sterke én mot én-egenskaper – kvaliteter som vil kunne skape problemer for alle forsvarsspillere i denne divisjonen. Etter 64 minutter dro hun seg inn i Ull/Kisas 16-meter, utfordret forsvarsspilleren og kom seg forbi. Forsvareren kom for sent inn i taklingen, og dommeren pekte på straffemerket. Marie Saug var iskald og satte straffen sikkert og utsøkt, helt utagbart for keeper. 1–0 til Elverum.

Vi fortsatte å kjempe, selv om andre omgang i større grad tilhørte bortelaget. Sara Bekk på topp gjorde en enorm jobb som signalspiller i presset. Hun sto distansen eksemplarisk og la ned ufattelig mange meter alene som førsteforsvarer.

Etter hvert ble hjemmelaget naturlig nok noe lavere og mer slitent. Etter 75 minutter klarte vi ikke lenger å løfte laget sammen med Sara på samme måte. Avstandene ble for store, og Ull/Kisas Maiken Nordby Nielsen fikk vendt opp, og satte et godt langskudd inn bak Christina.

Tidligere i sesongen har laget falt litt sammen når motgangen kommer. De første fire–fem minuttene etter utligningen ga dessverre også denne gangen en liten følelse av at vi kanskje ikke skulle klare å løfte oss igjen. Heldigvis har vi stått i stormen før, og laget ristet av seg skuffelsen og tok igjen tak i kampen.

I det 83. minutt fikk vi endelig kjenne på følelsen av at kampen kunne snus. En andreball etter corner ble lempet inn i feltet, og Victoria Marstad var akkurat tett og rask nok inn i duellen til å overliste bortelagets keeper. Måltavla viste 2-1 til Elverum! De siste minuttene ble en kamp i å holde unna, og denne gangen gjorde vi nettopp det.

En seier som betyr mer enn tre poeng
Scenene i garderoben etter kampen sier kanskje mer enn selve resultatet. Eufori. Følelser. Lettelse. Og ikke minst en kollektiv stolthet. For denne gangen handlet det ikke bare om at vi vant en fotballkamp. Det handlet om måten vi vant den på. Vi hadde dominert første omgang. Vi hang i taua i andre omgang og mistet ledelsen. Og vi hadde klart å reise oss igjen. Det er kanskje nettopp dette som er den største forskjellen fra tidligere i sesongen. Vi står bedre i kampene og vi snur motgang.

Nå får jentene suge litt på karamellen frem til tirsdag. Etter det rettes fokuset på bortekampen mot Fredrikstad som har avspark lørdag 12. september kl. 15.00. Vi møter et ungt og hardtarbeidende lag som har tatt tredje divisjon med storm, og som i øyeblikket topper tabellen sammen med Kolbotn. Vi gleder oss til kampen, og reiser til plankebyen med optimisme, selvtillit og et ønske om å gi hjemmelaget en skikkelig kamp til døra. Kanskje høsten endelig har kommet?

Foto: Emilie Gjerdingen Pettersen